Den alternative læringsarenaen vs fellesskapet
Hvorfor tok jeg permisjon fra en trygg skolejobb, for å ta imot elever på en alternativ læringsarena? Hvorfor er det viktig at det finnes et alternativ til klasserommet for elevene våre? Kan en dag i uka på en slik læringsarena gjøre en forskjell i klasserommet og for eleven? Hva har dette å si for «fellesskapet» som Udir skriver om?
Udir sier – «Skolen skal gjennom ulike arenaer gi alle elever mulighet til å utvikle seg og til å lære.» Fantastisk! Alle gode ting er tre: skolen skal benytte ulike arenaer, elevene skal utvikle seg og de skal lære.
Udir sier også – «Opplæringen skal bidra til at alle elever kan delta aktivt i fellesskapet, lytte til innspill fra medelever og anerkjenne hverandre for det hver enkelt bidrar med.» Ops, der butta det. Her ligger det mye arbeid og tilpasning. For hva skjer i klasserommet?
Se for deg et klasserom med 28 elever der du har 3 stk bestemor Skogmus, 3 stk tante Sofie, 2 stk Politimester Bastian, 2 rever, 3 stk Rambo, 1 stk Mathilda, 4 stk Spice Girls, 5 stk Anne fra Bjørkely, 2 stk Morten Minstemann, 1 stk Kaptein Sabeltann i tillegg til Dole og Doffen. Disse 28 skal delta «aktivt i fellesskapet, lytte til innspill og anerkjenne hverandre». Intet mindre. Veien fram til målet variere for disse elevene. For noen er veien lett, mens for andre krever det mye innsats for å nå målet om å delta aktivt, lytte og anerkjenne. De har mer enn nok med å få kontroll på seg selv.
Det er ikke alltid så lett å få introverte Mathilda til å delta aktivt. Det hun trenger er tid og opplevelser der hun ser at hun faktisk mestrer før det kan skje magiske ting. Og hva med to blad Morten Minstemann? De må rett og slett lære at de ikke alltid kan gjøre som de vil i en gruppe på 28 elever. Kanskje de to må lære å ta smarte valg? Og Kaptein Sabeltann, da. Hva må til for at han skal skjønne at ropingen ikke leder til noe positivt?
Så har vi Ramboene, og tante Sofie. De har en helt egen måte å delta aktivt på inn i fellesskapet, og det ender dessverre alt for ofte med tilsnakk av ene eller andre sorten. Fra voksne eller medelever. Og det er blitt en rolle. Hva om de lot masken falle og fikk muligheten til å kjenne på litt andre sider av seg selv og oppleve at det var helt greit. At det ikke var noen der som lo av den grunn. Snarere tvert imot. De kom tilbake og ville være mer sammen med dem. Det hadde vært en opplevelse det!
Udir sier også at sosial læring skjer gjennom å erfare og øve seg i fellesskap med andre. Jeg tenker det er viktig at den sosiale læringen må være litt på plass før man kan øve i fellesskap. De må ha et repertoar. Hvordan er det lurt å oppføre seg nå? Og hva er best for de jeg har rundt meg akkurat i denne settingen?
Jeg tenker at dette er viktig arbeid på en alternativ læringsarena. Det er nå engang slik at Bestemor Skogmus har andre egenskaper og erfaringer enn Spice Girls. Morten Minstemann har muligens Rambo som forbilde. Han prøver å være litt Rambo, men siden han stort sett mislykkes i forsøkene forsvinner selvtilliten, noe som fører til enda sprøere forsøk. Det å la Morten Minstemann og Rambo få lov til å opptre på en helt annen arena, der begge starter på bar bakke er interessant å observere. Kanskje er ikke Rambo så tøff likevel når høvene på hesten skal løftes og renses. Kanskje er det Morten Minstemann som stråler og endelig får til.
Dette er kanskje en sær sammenligning, men elevene kommer med så ulik ballast. Der en elev forteller vidt og bredt og med et stort vokabular om reiser i øst og vest, om bøker som er lest og fortellinger skrevet, så er det andre som har langt færre erfaring, opplevelser og referanser å støtte seg på i fellesskapet til Udir. På en alternativ arena gjør elevene seg nye erfaringer. Samtidig utvides vokabularet, slik at eleven faktisk vet hva det snakkes om i klasserommet. Uten det vil det, slik jeg ser det, være en enda lenger vei til fellesskapsfølelsen. Det gir en god selvfølelse å bety noe for noen, i tillegg til å mestre noe. Vissheten om at Ludvig (hund) digger en, og at han er like glad når de ses igjen neste uke er viktig for elevene som kommer.
Samtidig er det viktig å bli rammet inn og få hjelp til å velge hvilken adferd som passer. Det er ingen automatikk, men på tomannshånd kan vi ta opp litt av hvert. Jeg kan være i forkant. Ved bålet på holmen, med skiløypa rett ved siden av f.eks: «Nå kommer det snart en mann forbi med hunden sin. Vi skal la han passere i ro og fred, slik du er god til.» Så slapp i hvert fall han å få finger`n på vei forbi.
Når vi er færre sammen, har vi mulighet til å minne om dette i forkant hver gang. Det samme når hesten skal leies inn. «Hva er viktig når du skal leie hesten?» «Ja, stemmer, snakke rolig og ikke ha noen brå bevegelser.» Hesten kvitterer med å gjøre som eleven ønsker. Når vi puster rolig og dypt, senker hesten hodet og viser oss hvordan «ro» ser ut. På denne måten får eleven oppleve at det er behagelig å tøyle seg selv. Det er gjerne forbundet med noe positivt når pusten er på plass og armer og ben er der de skal være. Etter hvert trenger ikke eleven å minnes på det. Det kommer ganske så naturlig, og de viser med hele seg hvor stolte de blir.
Jeg kjenner at det viktigste denne alternative læringsarenaen gjør, er å gi elevene tro på at de er viktige og at de kan få til noe. De får en ro rundt seg som gjør at de nesten klarer å samle hodet om en ting av gangen. Og når du får til noe, får du lyst til å få til litt til. Det er dette jeg har snakket om i vinter når noen har spurt hva jeg driver med. Målet er at de skal oppleve mestring og få lyst til å lære mer. Og kanskje en dag vil det være moro å lytte til de andre i klasserommet, fordi de selv kan bidra med noe. De kan selv vise til at de kan noe og betyr noe for noen. Ønsket vårt er å gjøre en forskjell.
Framsnakking og Spjelkavik
«Framsnakking» er et relativt nytt begrep. I 2010 satt Svein Spjelkavik og koste seg med både lunsj og baksnakking da en kvinnelig kollega reiste seg og sa «Hvis dere ikke har noe fint å si om folk, så går jeg«. Dette var en skjellsettende opplevelse for Spjelkavik, og han ble opptatt av å framsnakk i stedet for å baksnakke. På en kort stund fikk ordet enorm oppmerksomhet i bl.a. sosiale medier. Framsnakke og baksnakke. To motsetninger. Hva er ditt forhold til å framsnakke og baksnakke? Hva gjør du mest av, og hvorfor?
Når lærere tar over klasser hender det avtroppende og ny lærer setter seg ned, for å gå gjennom ulike ting det kan være greit å vite om. Av og til har det resultert i en gjennomgang av elevene. Her har avtroppende lærer fortalt litt om hver enkelt elev, for å gjøre oppstarten enklere for den nye læreren. Men hva er det egentlig som skjer?
Jo, den gamle læreren forteller om sin opplevelse av hver enkelt elev. Hvordan forholdet har vært mellom lærer og elev til nå. Hvordan eleven har tilpasset seg opplegget til denne læreren, og hvordan denne læreren har vurdert elevens evner og egenskaper. Dette er en skummel setting, og jeg har tråkket i salaten mer enn en gang. Ny lærer nikker og smiler og er glad for å slippe å gjøre alle disse oppdagelsene på egenhånd. Det er jo så mange man skal bli kjent med, så det er greit å vite litt på forhånd. Men hva skjer så?
Elevene møter den nye læreren, og den nye læreren får en gjeng spente elever i fanget. Læreren snakker med elevene på sin måte og imøtekommer elevene på sin måte. Elevene og foresatte må kanskje forholde seg til en ny ukeplan, da den nye læreren ønsker å bruke sin gamle mal som er kjent og god. Elevene får nye oppgaver, men også oppgaver på en ny måte. Den nye læreren stusser litt over informasjon som ble delt fra forrige lærer, men tenker at eleven sikkert viser sitt sanne jeg snart. Etter et par måneder må ny lærer innrømme at informasjonen som ble overført ikke passer med egen oppfatning og opplevelse. Eleven var ikke slik, eller ER ikke slik. Det er faktisk en ganske gløgg og aktiv elev. Så må altså ny lærer bare innse at egen opplevelse av elevene ikke stemmer med informasjonen som ble gitt. Det var heller ganske hemmende, og det gjorde at prosessen tok mye lenger tid enn nødvendig, siden ny lærer må avlære det som ble fortalt etter hvert som det blir klart at informasjonen ikke stemmer.
Det er snodig hvor forskjellig vi behandler mennesker vi har hørt noe bra om, i forhold til de vi hører negative ting om. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for andre enn meg selv, men er det bare meg som er blitt farget av baksnakking, og som er blitt overrasket over at det ikke stemmer når en har åpnet opp for egne meninger og erfaringer.
En opplevelse satte seg fast i mitt minne for mange år tilbake. Jeg skulle starte med 1. trinn og var på en runde for å besøke skolestarterne i ulike barnehager. Stort sett ble jeg møtt av barn som sang for meg, fortalte hva de het og at de hadde skrubbsår på armen. I èn barnehage var det kun ett barn som skulle starte i min klasse. Jeg møtte avdelingsleder, og sammen skulle vi møte skolestarteren. På vei til lekeområdet kom det ganske mye informasjon som jeg har tenkt på med jevne mellomrom siden. Hun sa: «Ja, der får du henda fulle! Du skal nok få litt utfordring med å få han til å sitte på plassen sin.» Plutselig satt jeg med informasjon om hvordan de oppfattet dette barnet som snart skulle begynne på skolen. Jeg møtte et nydelig eksemplar av arten skolestartere med fregner, lys lugg og skrubbsår på armen. Akkurat like skjønn som de andre jeg hadde møtt, og akkurat så ulike som de andre hadde vært. Han skravlet og ville vise meg rundt. Herlig, tenkte jeg. Denne blir god å ha i gruppa. På vei tilbake til skolen tenkte jeg på informasjon jeg hadde fått. Jaja, det er jo bare å være i forkant og legge til rette som best jeg kan, tenkte jeg og stålsatte meg. Alle senarioer ble forberedt, og de som hadde tilknytning til klassen ble forberedt på hva som kom. Men hva skjer? Jo, etter tre uker må jeg arrestere meg selv for å være så forutinntatt på hva som kom. Skolestarteren fra nevnte barnehage var en munter, kreativ og morsom fyr. Han hadde glimt i øyet og var en nysgjerrig og lærenem gutt. Vi hadde møtt eleven på to helt forskjellige arenaer og på helt ulike måter. Kanskje var bare gutten overmoden for skolen? Kanskje var ikke personalet klar for en vitebegjærlig 5 1/2-åring? I hvert fall var det veldig urettferdig å møte eleven med dette i bakholdet, har jeg tenkt på i ettertid.
Et møte mellom elev og lærer kan være situasjonsbetinget og handler ofte om relasjon og motivasjon. Husk å framsnakke noen i dag.